Tanker når man kommer hjem....

Det føles så urettferdig at jeg bare kan reise hjem til min frihet og luksus i Norge. Palestinerne jeg har møtt denne uka har gjort sterkt inntrykk på meg. De er fanget i sitt hjemland, i sin by og kommer ingen steder. De fleste kan ikke jobbe, eller besøke sin familie i nabobyen.....

De er okkupert av et land og et folk som jeg også synes synd på.
Israelerne virker "paranoide" i sitt forhold til "security". Det har rett og slett gått til hodet på dem. Bakgrunnen for den følelsen er kun de bagatellmessige spørsmål og de securitysjekker jeg personlig har opplevd denne uka.

På vei fra Betlehem til Tel Aviv var vi gjennom 3 check-points med passkontroll og de vanlige spørsmål om hvor vi hadde vært, hvor vi skulle, vårt kjennskap til vår sjåføf Mohammed osv. osv. Alle som sjekker er selvfølgelig tungt bevepna, bærer skuddsikre vester osv. De ser på enhver palestiner, eller en som har vært i kontakt med en, som en sikkerhetstrussel. Rettere sagt - vi er potensielle bombemenn/kvinner..... Og behandles deretter...

På flyplassen viste vi passet på 4 forskjellige kontrollpunkter. Lap-toppen min ble rønka 4 ganger + gått over med "pipepinne" like mange ganger.... All bagasje ble endevendt (kun en gang..). Mellm 02 og 03.30 skal man faktisk ha litt selvkontroll for å beholde smil og forståelse for dette...... Men det gjorde vi selvfølgelig.

Vel hjemme i min trygge tilværesle går tankene mine til det palestinske folket spesiellt. Men også til de som prøver å finne løsninger og jobber for fred i området. Dere er alle med i min aftenbønn!

Terje

Slutten på reisa

Reisa heim til Noreg gjekk greitt den - sjølvsagt er det tungt å reisa midt på natta, og særleg når det er so mange sikkerheitskontrollar på flyplassen, men alt i alt kom me oss vel gjennom. Vemodigt å forlata Palestina og folki der, men og godt å komma heim til si eigi seng.

Til tross for lengta etter eigi seng, har eg funne mykje inspirasjon i møte med Palestina og palestinarane. Mange er redde for at det ikkje skal finnast noko løysing i konflikta, i alle høve ikkje ei god og fredeleg, men likevel er det folk som kjempar, og held håpet oppe. Døme er bonden utanfor Betlehem som plantar oliventre på marka si for å halda unna nybyggarar, rektoren i Hebron som skjønnar at folk forlet Palestina, men som sjølv vil bli verande for å halda skulen sin open, og generalsekretæren i YWCA som nektar å flytta hovudkontoret ut av Jerusalem for ikkje å gi opp byen. Sjølv om okkupasjonen skulle vara i 40 år til, må me ikkje gløyma desse folki!

Siste kveld i Palestina

Nå er det bare halvannen time til Mohammed kommer for å kjøre oss til flyplassen i Tel Aviv. På en måte så føles det som om vi kom i går, for tida har gått så fort! Men på en annen måte føles det som om jeg har vært bortreist i en måned, siden jeg har opplevd så mye..

Det er ikke ofte jeg er så sliten å trøtt som det jeg er nå. Seks dager med et slikt fullstappet program viser igjen, på både godt å vondt. Men jeg tror det er verdt det, rett og slett. Selv om jeg er sliten nå, er det klart at de opplevelsene, inntrykkene og ikke minst lærdommen jeg sitter igjen med etter denne uken, ville jeg ikke fått helt sånn uten videre.

Det har vært en flott uke, men jeg må tilstå at det skal bli deilig å komme hjem til egen seng og norsk frokost.

Tenk at jeg skal på skolen på mandag...


- Ingvild

Jorsalfararar

I dag har me gjort Jerusalem, so no er me ein god gjeng jorsalfararar. Gjennom checkpoint i dag tidleg gjekk betre enn i ettermiddag, for Anna ville ta "kort" av oss, og då vart det kjeft og hyling og skriking frå soldatane. Men i dag tidleg var me altså snille, og slapp inn til de heilage byen.

Me har gått rundt i gamlebyen, sett dei ulike kvartala og den store skildnanden mellom det muslimske og jødiske kvarteret. Me har og sett moskeane på Tempelhøgda, men på avstand sidan det er fredag i dag, og ingen andre en muslimar slepp inn på deira helgedag. Men me var og hjå klagemuren saman med alle turistane, og mange ortodokse jødar. Me såg og gravkyrkja - som i tillegg til å vera sentrum i verda for kristne og ein heilag plass for oss, er eit prov på indre strid mellom dei kristne kyrkjene. Svært trist.

Me besøkte og både East Jerusalem YMCA, og YWCA of Palestine - og begge generalsekretærane. Der fekk me høyra litt om begge organisasjonar sitt arbeid i heile Palestina, og me åt lunsj på restauranten til YWCA.

I kveld skal me eta meir... Det er avslutningsmiddag for oss, og me skal treffa nokre ugdommar frå ungdomsgruppa i Beit Sahur. Deretter skal me halda oss vakne natta gjennom, flyet går heim klokka halv seks i morgon. Eg gledar meg til å kommar heim til senga, men kjem til å sakna dette landet.

Til Hebron på glattisen

Tidlig opp i dag. Avriese 06.00 med servis (maxitaxi) til Hebron. En klar, kald morgen, med is på veiene her og der. Hovedveien var stengt pga is i dag tror vi...... Soldatene ved veisperringen er ikke så veldig informasjonsgivende.. Sjåføren fant noen "krøtterstier" som ble brukt for å komme fram. Vi kom vel fram til Hebron og møtte Cecilie fra EAPPI (ledsager). Hun tok oss gjennom et checkpoint til en palestinsk skole. Skolen ligger på andre siden av veien ift. en bosetterblokk med israelere og en skole for jødiske barn. Det har vært episoder der de palestinske barna har blitt trakasert av bosetterne på på vei til og fra skolen. Ledsagernes oppdrag er å prøve å hindre slike episoder med sitt nærvær, og rapportere dersom det skjer noe. Dette var en stille morgen. Heldigvis ingen ubehaglige episoder. Barna smilte og hilste på oss rare utlendingene som stod der. Lærerne var også tydelig positive til nærværet. Når alle barna hadde passert, ble vi invitert til rektors kontor. En flott dame, som tydelig var en god leder for skolen. Hun var i dialog med israelsk politi, og hadde bl.a fått til at det stod en politibilpatrulje utenfor skolen nesten hver morgen.
Hebron er den største byen i Palestina med 210.000 innbyggere. De fleste bor i område H1.
Her er det kun palestinere som bor. Områdeinndelingen ble til under osloavtalen.
Videre gikk turen inn i ”område H2”, der det bor 40.000 palestinere og 400 bosettere. 2000 soldater + politi, er inne i området for å beskytte….. Deler av området er totalt avstengt for palestinere. Der ligger byen øde. Følelsen av spøkelsesby er påtagende.
Etter opp til flere passkontroller, enda flere metaldetektorer og gjennomgang av sekkene våre (men mulitoolen min fant de ikke….) entret vi Ibrahimi (Abraham) moskeen. Damene måtte iføre seg ”munkekapper”. Vi tok av oss på bena og steg inn i helligdommen, barbeint på persiske tepper. Mitt første moskèbesøk. Helligdommen er delt i to. Med lettvegg midt på. Den andre delen er jødenes synagoge. Jeg følte et lite snev av å kunne dele på noe…..
Vi besøkte også synagogen. Den var tydelig under renovering og ganske ”sjæbbi”. En ”rabbi” tror jeg – vet ikke men han ville i alle fall undervise oss litt i sin religion. Vi fikk historien om Abraham og hans sønner osv osv osv. Å han understreket til slutt ”we dont hate christians”… Mitt første synagogebesøk.
Vi tok turen gjennom markedssområdet før vi gikk tilbake til skolen for å være der når barna skulle hjem. Også det gikk fint, uten noen konflikter. Mens vi stod på høyden ved skolen, observerte vi en SIVIL bosetter som var ute med en gruppe for omvisning på den jødiske skolen. Han bar våpen tydelig hengende over skuldra……… For å beskytte seg mot fienedene selvfølgelig. Til og med de palestinske barna er tydeligvis en trussel for han.
Så ble det lønsj, før vi reiste fra Hebron tilbake til Betlehem for å nyte 5 TIMERS FRITID.

TEATERKVELD:

Tanker etter en lang dag...

For en som aldri har engasjert seg så mye i konflikten i Midt-østen, er en tur som denne veldig spesiell. Det blir veldig mye informasjon på en gang, som ofte kan være vanskelig å ta inn, og ikke minst vanskelig å forstå. På TT i sommer ble det jo også en del om Palestina, og det var greit nok, man forstår fort at ikke alt er som det skal der nede.

I dag hadde vi en kjempedag i Jeriko, sammen med Maris venner. Vi hadde det ganske fint sammen, hyggelige mennesker, akkurat som oss, bare arabere. Vi delte en flott dag sammen, og avsluttet med mat på en resturant. For en bortskjemt nordmann er det ikke alltid like lett å komme på at disse menneskene som er akkurat som meg, kanskje ikke er akkurat som meg likevel. At vi deler noen av de samme tankene er jeg sikker på, men at vi også har forskjellige sorger og bekymringer er sikkert og visst. Det å høre om en som snakker om sin 22 år gamle bror som sitter i fengsel uten å vite hva han sitter inne for eller hvor lenge han skal oppholde seg der med besøksforbud, er ganske spesielt. Å sitte ovenfor ham ved bordet, der, en meter fra deg, får ting til å synke litt lenger inn.

Vi har fortsatt noen dager igjen her i dette landet hvor omstendighetene ser en liten smule annerledes ut enn i Norge. For å si det sånn - når jeg kommer hjem til Norge tror jeg at jeg kommer til å tenke meg litt om før jeg klager over alt som egentlig ikke er nødvendig å klage over. Jeg bør være glad for det jeg har, og ikke misnt for de jeg har. Jeg synes det er dumt at jeg har slekt som bor så langt vekke at jeg ikke får se dem så ofte som jeg ønsker. Bor du i Jeriko kan du ikke besøke slekt og venner som du er glad i hvis de bor i Jerusalem...

Dette har vært en lærerik tur, det er det ingen tvil om! Jeg har lært mer på disse dagene enn jeg har lært på samme tidsrom noen gang før tror jeg! Og ja - vi har det bra:)


- Ingvild

Opplevingar i flatlandet

I dag var me i Jeriko! For meg som er frå Lærdal, vennskapskommune med Jeriko, er dette ei stor greie, men eg trur og dei andre var nøgde - varmt og godt (Jeriko ligg 250 m under havet!), flotte folk, spanande program og ein spanande by.
Me var på ein barnehage YWCA driv i ein av flyktningeleirane i Jeriko - ungane var forsiktige til å byrja med, men fotoapparat løyste fort opp stemninga. Me besøkte og YWCA i Jeriko sentrum, der dei driv svært mange program. Som kjent er jo me i Noreg litt sære, som driv med den typen arbeid me gjer, medan her driv YWCA barnehage, dei driv helseopplysing, treningsstudio for kvinner (ingen adgang for menn) og yrkesopplæring, og det fekk me vera med på! Dei driv eit matlagingsprogram, der kvinner lærer både matlaging og marknadsføring, i tillegg til å tena peng til familiane sine. Fem norske og svenske jenter sette i gang med pastakrulling og kakebaking under instruksjon frå ein gjeng pratsomme damer - mykje leing, og djup konsentrasjon.
Om ettermiddagen traff me nokre ungdommar frå Jeriko, mellom anna Nada og Issa som var på besøk i Lærdal i haust. Dei tok oss fyrst med på rådhuset, der me traff ordføraren og vart ynskt offisielt velkomen - litt anna stil enn det me har opplevd elles her. Og so byrja moroa for andre gong!
I rask rekkefølgje besøkte me Sakkeus sitt morbærtre, Hishams palass, Mount of Temptation (fjellet der Jesus vart lokka av Djevelen) og dei gamle bymurane i Jeriko. Jeriko er 10 000 år gamal, og dermed den eldste byen i verda, i tillegg til å vera den lågastliggande, og altså stappfull av viktige og historiske plassar - i tillegg til å vera velsigna god og varm for oss forfrosne Betlehemsbuarar... Det beste med dagen var likevel selskapet, det er spesielt å le og kjenna seg so nær palestinske ungdommar, som me har so mykje felles med - og so vita at dei ikkje har besøkt Dødehavet som ligg 20 minuttar unna på 8 år på grunn av checkpoints, at dei bur i flyktningeleirar og har familiemedlemmar i fengsel utan lov og dom.
No sit me på internettkafe i Betlehem att - og berre Anna orkar å eta kake etter dei mange te- og kaffekoppane, og to store måltid. Me et i store mengder her, den varme velkomsten frå palestinarane tilseier ein skal mata gjestene sine godt. Og det nyt me godt av!
-Mari
P.S. Kjære Lærdal, eg skal helsa so mykje frå Nada og Issa, og resten av Jeriko!