søndag 24. februar 2008

Tanker når man kommer hjem....


Det føles så urettferdig at jeg bare kan reise hjem til min frihet og luksus i Norge. Palestinerne jeg har møtt denne uka har gjort sterkt inntrykk på meg. De er fanget i sitt hjemland, i sin by og kommer ingen steder. De fleste kan ikke jobbe, eller besøke sin familie i nabobyen.....

De er okkupert av et land og et folk som jeg også synes synd på.
Israelerne virker "paranoide" i sitt forhold til "security". Det har rett og slett gått til hodet på dem. Bakgrunnen for den følelsen er kun de bagatellmessige spørsmål og de securitysjekker jeg personlig har opplevd denne uka.

På vei fra Betlehem til Tel Aviv var vi gjennom 3 check-points med passkontroll og de vanlige spørsmål om hvor vi hadde vært, hvor vi skulle, vårt kjennskap til vår sjåføf Mohammed osv. osv. Alle som sjekker er selvfølgelig tungt bevepna, bærer skuddsikre vester osv. De ser på enhver palestiner, eller en som har vært i kontakt med en, som en sikkerhetstrussel. Rettere sagt - vi er potensielle bombemenn/kvinner..... Og behandles deretter...

På flyplassen viste vi passet på 4 forskjellige kontrollpunkter. Lap-toppen min ble rønka 4 ganger + gått over med "pipepinne" like mange ganger.... All bagasje ble endevendt (kun en gang..). Mellm 02 og 03.30 skal man faktisk ha litt selvkontroll for å beholde smil og forståelse for dette...... Men det gjorde vi selvfølgelig.

Vel hjemme i min trygge tilværesle går tankene mine til det palestinske folket spesiellt. Men også til de som prøver å finne løsninger og jobber for fred i området. Dere er alle med i min aftenbønn!
Terje

lørdag 23. februar 2008

Slutten på reisa

Reisa heim til Noreg gjekk greitt den - sjølvsagt er det tungt å reisa midt på natta, og særleg når det er so mange sikkerheitskontrollar på flyplassen, men alt i alt kom me oss vel gjennom. Vemodigt å forlata Palestina og folki der, men og godt å komma heim til si eigi seng.

Til tross for lengta etter eigi seng, har eg funne mykje inspirasjon i møte med Palestina og palestinarane. Mange er redde for at det ikkje skal finnast noko løysing i konflikta, i alle høve ikkje ei god og fredeleg, men likevel er det folk som kjempar, og held håpet oppe. Døme er bonden utanfor Betlehem som plantar oliventre på marka si for å halda unna nybyggarar, rektoren i Hebron som skjønnar at folk forlet Palestina, men som sjølv vil bli verande for å halda skulen sin open, og generalsekretæren i YWCA som nektar å flytta hovudkontoret ut av Jerusalem for ikkje å gi opp byen. Sjølv om okkupasjonen skulle vara i 40 år til, må me ikkje gløyma desse folki!

fredag 22. februar 2008

Siste kveld i Palestina

Nå er det bare halvannen time til Mohammed kommer for å kjøre oss til flyplassen i Tel Aviv. På en måte så føles det som om vi kom i går, for tida har gått så fort! Men på en annen måte føles det som om jeg har vært bortreist i en måned, siden jeg har opplevd så mye..

Det er ikke ofte jeg er så sliten å trøtt som det jeg er nå. Seks dager med et slikt fullstappet program viser igjen, på både godt å vondt. Men jeg tror det er verdt det, rett og slett. Selv om jeg er sliten nå, er det klart at de opplevelsene, inntrykkene og ikke minst lærdommen jeg sitter igjen med etter denne uken, ville jeg ikke fått helt sånn uten videre.

Det har vært en flott uke, men jeg må tilstå at det skal bli deilig å komme hjem til egen seng og norsk frokost.

Tenk at jeg skal på skolen på mandag...


- Ingvild

Jorsalfararar

I dag har me gjort Jerusalem, so no er me ein god gjeng jorsalfararar. Gjennom checkpoint i dag tidleg gjekk betre enn i ettermiddag, for Anna ville ta "kort" av oss, og då vart det kjeft og hyling og skriking frå soldatane. Men i dag tidleg var me altså snille, og slapp inn til de heilage byen.

Me har gått rundt i gamlebyen, sett dei ulike kvartala og den store skildnanden mellom det muslimske og jødiske kvarteret. Me har og sett moskeane på Tempelhøgda, men på avstand sidan det er fredag i dag, og ingen andre en muslimar slepp inn på deira helgedag. Men me var og hjå klagemuren saman med alle turistane, og mange ortodokse jødar. Me såg og gravkyrkja - som i tillegg til å vera sentrum i verda for kristne og ein heilag plass for oss, er eit prov på indre strid mellom dei kristne kyrkjene. Svært trist.

Me besøkte og både East Jerusalem YMCA, og YWCA of Palestine - og begge generalsekretærane. Der fekk me høyra litt om begge organisasjonar sitt arbeid i heile Palestina, og me åt lunsj på restauranten til YWCA.

I kveld skal me eta meir... Det er avslutningsmiddag for oss, og me skal treffa nokre ugdommar frå ungdomsgruppa i Beit Sahur. Deretter skal me halda oss vakne natta gjennom, flyet går heim klokka halv seks i morgon. Eg gledar meg til å kommar heim til senga, men kjem til å sakna dette landet.

torsdag 21. februar 2008

Til Hebron på glattisen


Tidlig opp i dag. Avriese 06.00 med servis (maxitaxi) til Hebron. En klar, kald morgen, med is på veiene her og der. Hovedveien var stengt pga is i dag tror vi...... Soldatene ved veisperringen er ikke så veldig informasjonsgivende.. Sjåføren fant noen "krøtterstier" som ble brukt for å komme fram. Vi kom vel fram til Hebron og møtte Cecilie fra EAPPI (ledsager). Hun tok oss gjennom et checkpoint til en palestinsk skole. Skolen ligger på andre siden av veien ift. en bosetterblokk med israelere og en skole for jødiske barn. Det har vært episoder der de palestinske barna har blitt trakasert av bosetterne på på vei til og fra skolen. Ledsagernes oppdrag er å prøve å hindre slike episoder med sitt nærvær, og rapportere dersom det skjer noe. Dette var en stille morgen. Heldigvis ingen ubehaglige episoder. Barna smilte og hilste på oss rare utlendingene som stod der. Lærerne var også tydelig positive til nærværet. Når alle barna hadde passert, ble vi invitert til rektors kontor. En flott dame, som tydelig var en god leder for skolen. Hun var i dialog med israelsk politi, og hadde bl.a fått til at det stod en politibilpatrulje utenfor skolen nesten hver morgen.
Hebron er den største byen i Palestina med 210.000 innbyggere. De fleste bor i område H1.
Her er det kun palestinere som bor. Områdeinndelingen ble til under osloavtalen.
Videre gikk turen inn i ”område H2”, der det bor 40.000 palestinere og 400 bosettere. 2000 soldater + politi, er inne i området for å beskytte….. Deler av området er totalt avstengt for palestinere. Der ligger byen øde. Følelsen av spøkelsesby er påtagende.
Etter opp til flere passkontroller, enda flere metaldetektorer og gjennomgang av sekkene våre (men mulitoolen min fant de ikke….) entret vi Ibrahimi (Abraham) moskeen. Damene måtte iføre seg ”munkekapper”. Vi tok av oss på bena og steg inn i helligdommen, barbeint på persiske tepper. Mitt første moskèbesøk. Helligdommen er delt i to. Med lettvegg midt på. Den andre delen er jødenes synagoge. Jeg følte et lite snev av å kunne dele på noe…..
Vi besøkte også synagogen. Den var tydelig under renovering og ganske ”sjæbbi”. En ”rabbi” tror jeg – vet ikke men han ville i alle fall undervise oss litt i sin religion. Vi fikk historien om Abraham og hans sønner osv osv osv. Å han understreket til slutt ”we dont hate christians”… Mitt første synagogebesøk.
Vi tok turen gjennom markedssområdet før vi gikk tilbake til skolen for å være der når barna skulle hjem. Også det gikk fint, uten noen konflikter. Mens vi stod på høyden ved skolen, observerte vi en SIVIL bosetter som var ute med en gruppe for omvisning på den jødiske skolen. Han bar våpen tydelig hengende over skuldra……… For å beskytte seg mot fienedene selvfølgelig. Til og med de palestinske barna er tydeligvis en trussel for han.
Så ble det lønsj, før vi reiste fra Hebron tilbake til Betlehem for å nyte 5 TIMERS FRITID.

TEATERKVELD:

onsdag 20. februar 2008

Tanker etter en lang dag...

For en som aldri har engasjert seg så mye i konflikten i Midt-østen, er en tur som denne veldig spesiell. Det blir veldig mye informasjon på en gang, som ofte kan være vanskelig å ta inn, og ikke minst vanskelig å forstå. På TT i sommer ble det jo også en del om Palestina, og det var greit nok, man forstår fort at ikke alt er som det skal der nede.

I dag hadde vi en kjempedag i Jeriko, sammen med Maris venner. Vi hadde det ganske fint sammen, hyggelige mennesker, akkurat som oss, bare arabere. Vi delte en flott dag sammen, og avsluttet med mat på en resturant. For en bortskjemt nordmann er det ikke alltid like lett å komme på at disse menneskene som er akkurat som meg, kanskje ikke er akkurat som meg likevel. At vi deler noen av de samme tankene er jeg sikker på, men at vi også har forskjellige sorger og bekymringer er sikkert og visst. Det å høre om en som snakker om sin 22 år gamle bror som sitter i fengsel uten å vite hva han sitter inne for eller hvor lenge han skal oppholde seg der med besøksforbud, er ganske spesielt. Å sitte ovenfor ham ved bordet, der, en meter fra deg, får ting til å synke litt lenger inn.

Vi har fortsatt noen dager igjen her i dette landet hvor omstendighetene ser en liten smule annerledes ut enn i Norge. For å si det sånn - når jeg kommer hjem til Norge tror jeg at jeg kommer til å tenke meg litt om før jeg klager over alt som egentlig ikke er nødvendig å klage over. Jeg bør være glad for det jeg har, og ikke misnt for de jeg har. Jeg synes det er dumt at jeg har slekt som bor så langt vekke at jeg ikke får se dem så ofte som jeg ønsker. Bor du i Jeriko kan du ikke besøke slekt og venner som du er glad i hvis de bor i Jerusalem...

Dette har vært en lærerik tur, det er det ingen tvil om! Jeg har lært mer på disse dagene enn jeg har lært på samme tidsrom noen gang før tror jeg! Og ja - vi har det bra:)


- Ingvild

Opplevingar i flatlandet

I dag var me i Jeriko! For meg som er frå Lærdal, vennskapskommune med Jeriko, er dette ei stor greie, men eg trur og dei andre var nøgde - varmt og godt (Jeriko ligg 250 m under havet!), flotte folk, spanande program og ein spanande by.
Me var på ein barnehage YWCA driv i ein av flyktningeleirane i Jeriko - ungane var forsiktige til å byrja med, men fotoapparat løyste fort opp stemninga. Me besøkte og YWCA i Jeriko sentrum, der dei driv svært mange program. Som kjent er jo me i Noreg litt sære, som driv med den typen arbeid me gjer, medan her driv YWCA barnehage, dei driv helseopplysing, treningsstudio for kvinner (ingen adgang for menn) og yrkesopplæring, og det fekk me vera med på! Dei driv eit matlagingsprogram, der kvinner lærer både matlaging og marknadsføring, i tillegg til å tena peng til familiane sine. Fem norske og svenske jenter sette i gang med pastakrulling og kakebaking under instruksjon frå ein gjeng pratsomme damer - mykje leing, og djup konsentrasjon.
Om ettermiddagen traff me nokre ungdommar frå Jeriko, mellom anna Nada og Issa som var på besøk i Lærdal i haust. Dei tok oss fyrst med på rådhuset, der me traff ordføraren og vart ynskt offisielt velkomen - litt anna stil enn det me har opplevd elles her. Og so byrja moroa for andre gong!
I rask rekkefølgje besøkte me Sakkeus sitt morbærtre, Hishams palass, Mount of Temptation (fjellet der Jesus vart lokka av Djevelen) og dei gamle bymurane i Jeriko. Jeriko er 10 000 år gamal, og dermed den eldste byen i verda, i tillegg til å vera den lågastliggande, og altså stappfull av viktige og historiske plassar - i tillegg til å vera velsigna god og varm for oss forfrosne Betlehemsbuarar... Det beste med dagen var likevel selskapet, det er spesielt å le og kjenna seg so nær palestinske ungdommar, som me har so mykje felles med - og so vita at dei ikkje har besøkt Dødehavet som ligg 20 minuttar unna på 8 år på grunn av checkpoints, at dei bur i flyktningeleirar og har familiemedlemmar i fengsel utan lov og dom.
No sit me på internettkafe i Betlehem att - og berre Anna orkar å eta kake etter dei mange te- og kaffekoppane, og to store måltid. Me et i store mengder her, den varme velkomsten frå palestinarane tilseier ein skal mata gjestene sine godt. Og det nyt me godt av!
-Mari
P.S. Kjære Lærdal, eg skal helsa so mykje frå Nada og Issa, og resten av Jeriko!

tirsdag 19. februar 2008

Eit spørsmål om sikkerheit


Kva fred er, er eit sentralt spørsmål i konflikta mellom Israel og Palestina. Når me tenkjer på fred tenkjer me ofte på fråver av vald og krig, ro, framgang, fridom, og generelt fine, koslege ting. Når israelarane møtte palestinarane til forhandlingar tidleg på 90-talet, var deira syn på fred noko anna – det var sikkerheit for israelarar. Og berre for israelarar, iallefall i fyrste omgang, og det seier seg sjølv at det er uhaldbart i ein fredsprosess at berre den eine parten skal vera trygg.
Det er på same bakgrunn israelske styresmakter bygger bypass-vegar (vegar som går mellom dei ulike nybygga (settlements) og Jerusalem), muren (eller gjerdet, som den er mange stader) og checkpoints som hindrar palestinarane i å reisa fritt mellom område innan dei okkuperte områda: sikkerheit. Sikkerheit for israelarane.
I dag gjekk me gjennom checkpointet her i Betlehem for å komma inn i Jerusalem. For oss norske (og svenske) er det ikkje noko problem, me veivar med passet og so slepp me forbi sjølv om metalldetektoren hyler (checkpointet her minner meir om ein streng flyplasskontroll, det er ikkje slik andre stader). Det er verre for palestinarar, dei må stå i kø, venta på opning av dører (det måtte forsåvidt me og), ta av seg sko på våte og kalde golv, og visa både ID-kort og tillating til innreise til Jerusalem (og attende). Alt på grunn av sikkerheit, for israelarar.
Muren er som nemnt bygd på same grunnlag, for å halda ute skumle palestinarar. I praksis er ikkje muren noko grense mellom to statar, den er eit hjelpemiddel for ein stat i deira okkupasjon av ein annan, ikkje annerkjend, stat, eit middel til å auka landet, få tak i ressursar og utmagra det okkuperte folket. Men attende til sikkerheit: i 2007 vart 7 israelarar drepne, tidlegare år var det mange fleire. Hurra, muren virkar! er dermed konklusjonen. Men dei som verkleg vil inn i Israel kjem inn, på ein eller annan måte – i 2006 vart 150 000 arbeidarar utan arbeidsløyve eller løyve til å sleppa gjennom checkpoint arrestert etter å ha komme over grensa/muren/gjerdet, svært få av desse ville den okkuperande makta noko vondt – det er nok ikkje muren som er grunnen til dei få angrepa mot israelske sivile det siste året. Men alt som kan støtta sikkerheit for israelarar...
Då er det viktig at det internasjonale samfunnet er med og støttar sikkerheiten til det palestinske folket, slik at ein i framtidige fedsforhandlingar kan få sikkerheit for begge partar, og ein breiare definisjon av kva fred er.

En smak av VINTER...


Man trenger ikke dra til fjells for å finne snø. Man kan bare dra til Betlehem! Når vi kikket ut av hotellvinduet i dag morges var gatene utenfor dekket med snø. Om enn ikke den lå så lenge, var det i hvertfall nok til å sette palestinerne ut. Derfor fikk vi sove et par timer lenger, før vi etter frokost møtte Hilde fra EAPPI. Sammen så vi en film om checkpoints, før hun fortalte oss litt om EAPPI, og ledsagerprogrammet deres. Og etter å ha sett det på film, var det å prøve det ut i praktisk... På vei til ICAHD i Jerusalem måtte vi gjennom checkpoint, men som europeiske turister er ikke dette noe stort problem. Fram med passet, og god tur - rett og slett. Omsider nådde vi i hvertfall ICAHD, hvor vi traff lederen for organisasjonen, Gilad. Ha fortalte oss litt om organisasjonen, før han tok oss med på en aldri så liten biltur rundt om i Jerusalem for å vise oss litt kontraster mellom palestinsk og israelsk side. En ting har jeg lært om bilkjøring dette stedet. I Norge lærer man ganske tidlig regelen "hensynsfull, aktpågivende, varsom" (ja, jeg har nettopp tatt sertifikatet...). Oversatt til arabisk tror jeg det blir noe sånn som "bånn gass - tut og kjør". Uansett, når vi kom tilbake til hotellet (for min egen del ganske forfrossen), fikk vi litt fri av Maria (!), før vi spiste middag. Nå har vi kjørt gjennom både Beit Jala og Betlehem før vi til slutt endte opp på en kafè i Beit Sahour, omtrent den eneste som hadde åpent, og som hadde trådløst internett!



Hvor lenge snøen ligger vites ikke, men at resten av turen skal bli like fin som den har vært til nå tror jeg i hvertfall!

mandag 18. februar 2008

Dag 2 Olivenplantedagen



En lang natts søvn gjorde godt for olivenplanterne. Frokost kl. 08.00 er jo luksus.
Formiddagen skulle brukes til planting av oliventrær. Vi ble hentet av Baha og hans NL ”kollega” Kristel, kl. 08.30. 65 trær + hakker og krafser hadde vi med oss i taxien ut på Betlehemsmarkene.
2 bønder tok i mot og ønsket oss velkommen med arabisk kaffe. Sterk og søt.
Plantingen gikk fint og et jorde FULLT av stein fikk nye trær for nye 1000 år, minst. Det føltes som en erklæring fra meg om at jeg ønsker palestinerne lykke til de neste 1000 år. Det er av stor betydning at jordene dyrkes. Det betyr at israelske myndigheter ikke kan bruke ”tre års regelen” om at mark som ikke dyrkes kan ekspropieres. Bøndene virket oppriktig glad for ”hjelpen”. Jeg følte vår hjelp hadde stor symbolsk verdi.
Så gikk turen til sentrum av Betlehem for lønsj. Nydelig palestinsk måltid helt uten kjøtt er godt! Kikerter og bønner burde fått en renssanse i Norge også…
Etter lønsj gikk turen til YMCA kontoret for litt orientering om arbeidet. De er svært takknemlig for Y`Global som partner og veldig fornøyd med Maria som GO C Y`er!
Så gikk turen til BADIL. De organiserer palestinske flyktninger. Vi fikk en grundig orientering om dette av Catherin som var canadisk. Man regner at det er ca. 10 mill. palestinske flyktinger i verden. Hassan som jobbet for BADIL, bodde i flyktingeleiren Dheisha og orienterte om et program for ungdom 14-16 år.
Så gikk turen til flyktingeleiren Dheisha. Der ble vi møtt av mannen med den største barten vi har sett…..

Dette tok oppmerksomheten litt vekk fra foredraget…. Han var koordinator for leiren som huser 12.000 flyktinger. Hans assistent guidet oss rundt i leiren. Leiren er ca. 1 kvadratkilometer og huser altså 12.000 mennekser…. Vi så ikke så mange mennesker. Grunnen var nok at vind, regn og haggel satt inn for fullt.
Så bar det tilbake til hotellet, få på tørre klær, spise middag og deretter på internettcafe. Sjokoladekake og kaffe fikk fram koselyder hos Mari, men også vi andre koste oss veldig. I morgen er planen checkpointpassering 04.30 og deretter hele dagen i Jerusalem. Det er meldt SNØ, så planene må muligens endres. Mer enn 0 cm. snø fører til total stopp av alt. Skoler og arbeidsplasser stenger. Ingen ferdes på veiene osv. Time will show. Vi står altså i fare for å ikke stå opp kl. 04.00 men i stedet 08.00. Nå føles det greit………
Terje

Inntrykk av å vera innestengt

Skrive 17. februar:
Denne fyrste dagen i Palestina byrja med lunsj på YMCA i Beit Sahur (Sheperdsfield). Her har Joint Advocacy Intitiative (JAI) sitt kontor, og elles er greina her kjente for traumesenteret sitt. Her bur det ein gjeng gutar med traume, både fysiske og psykiske, som får hjelp og yrkestrening. I tillegg er det både jenter og gutar med i program som ikkje krev at dei bur på staden.
Me var i dag på ein lang tur langs muren i Betlehem. Betlehem er eit stort område, og inneheld tre byar i tillegg til ei mengd landsbyar: Betlehem, Bet Jalla og Beit Sahour. Det strekker seg frå Jerusalem til Dødehavet, men det er ikkje store område som er befolka. Desse områda er for det meste under palestinsk styring (dvs. indre mynde, for utsida er styrt av Israel) – og rundt områda går ”sikkerheitsmuren”. Denne kan vera eit gjerde, 25 meter breitt med tilsvarande buffersoner på kvar side, eller det kan vera ein betongmur, 8-12 meter høg med vakttårn. Denne muren stenger det palestinske folket inne, og hindrar dei i å nå eigedommane sine, markene og olivenlundane, utanfor. Dersom desse vert liggande heilt brakk i tre år, har Israel ”lov” til å ta over – men ikkje dersom det er planta oliventre på dei... (og der kjem til dømes me, og de, inn.) Me vart og fortalte om familiar som bur utanfor muren, i sine eigne hus på sine eigne marker – her bur dei ulovleg.
Muren vert bygd langt frå ”offisielle” grenser, og ofte snirkla til for å legga verdifulle område på israelsk side – til dømes vatn, fruktbar jord eller spesielle område. Jord vert ekspropriert til militære formål eller av sikkerheitsmessige grunnar – og muren legg seg nær inntil palestinsk busetjing. På fjelltoppane utanfor sprett israelske busetjingar opp, såkalla ”settlements.” Desse får eigne vegar og fri passasje til Jerusalem, medan palestinarane mistar tilgang til si eiga jord. Me var i eit område der ei mengd tre er merka for å bli rivne opp med rota – for å gi plass til muren som kjem til å skilja den fruktbare dalen frå byen Bet Jalla.
Eit av dei opprivne trea er å finna i gamlebyen i Betlehem, utanfor Fredssenteret og med Fødselskyrkja i bakgrunnen. Dette symboliserar det palestinske folket sit åk under israelsk okkupasjon, og er plassert der av JAI. Og her sluttar enn så lenge historia om trea og okkupasjonen, me var turistar ein kort periode.
Ein guide med eit hårreisane raskt engelsk og ein imponerande fart i skritta førte oss gjennom kyrkja (evt. kyrkjene) som ligg over Jesu fødestad. Ei mengd folk frå ulike land og ulike kyrkjesamfunn sto i grottene der det vert sagt han vart fødd, og det er spesielt å besøka denne plassen, som ikkje liknar det minste på tretolpane med halmtak me plasserar julekrubba vår i. Men ei kjensle av noko heilagt var vanskeleg å få, til det var det for mykje folk og for mykje kav. Derimot roa det seg godt ned når Maria og gjengen tok oss med til ein souvenirbutikk der dei kjenner eigaren godt – der sat me på plaststolar i gata og drakk søt te og roa oss ned, medan me fekk ein flott samtale. Dagen vart avslutta på YMCA i Beit Sahour med dokumentar om okkupasjonen, bakgrunn og verknader. Dette kjem me attende til, det kan eg garantera.
-Mari

Kvifor slepp me ikkje inn?

Reisa frå Noreg til Palestina er lang – ein skal mellomlanda i Amsterdam, ein skal matast uhorveleg mange gonger på flyreisa, og ein skal landa i eit framandt land midt på natta. Og då har reisa berre såvidt starta...

Vel framme i Tel Aviv suste eg gjennom passkontrollen, Ingvild suste enno greiare gjennom – men Terje stakkar vart teken til side og spurt om kvifor i all vidaste villaste han skulle til Israel. Og når det kom fram at han skulle til Betlehem var det ikkje måte på undring – to sikkerheitsvakter og utspørjing av oss jentene i tillegg måtte til. Men etterkvart fann dei vel ut at ein krinssekretær frå Trøndelag ikkje er so skummel, og ynskte oss eit fint opphald i Israel.
Problemet var jo berre det at me ikkje skulle vera noko særleg i Israel, derimot skulle me bli henta av ein frå YMCA og køyrt til hotellet i Betlehem. Betlehem ligg på Vestbredden i Palestina, og for å komma inn her må ein kryssa grensene mellom dei to statane – og desse grensestasjonane (checkpoints) er styrt av Israel – og ligg dessutan ikkje alltid på grensa. So då sto me der, godt nøgde med å ha sluppe inn i Israel på minimal tid, og fann ingen sjåfør... Etter nesten ei times venting kom han – då hadde han stått i kø i to timar for å passera checkpointen inn til flyplassen. Berre fordi ha er palestinar.

Me rekna med få problem når me fyrst var komne i bilen – klokka var no halv fire lokal tid, og me byrja å kjenna reisa på kroppen. Me køyrte fort mot Jerusalem på fleirfelts motorvegar, og det kjentest rart å sitja i ein bil på slike veger og tenkja på at han som køyrte bilen nettopp hadde brukt to timar på passkontroll, sjekking av bilen og køståing for å komma inn på parkeringsplassen. Men det var ikkje siste stopp. For å komma inn i Betlehem må ein passera ein checkpoint svært nær byen. Her vart me stoppa – og nekta å køyra inn! Pass fram, argumentering og hovudristing. Avslag. Grunn? Bilen var for liten til å kunne innehalda ei gruppe... Då skjønte me litt av kva vanlege palestinarar må finna seg i – og kor nedverdigande det må vera.

Klokka seks låg me i sengene på hotellet, og no burde eg skriva ”og snart klare for ein ny dag” – men det er ikkje heilt sant, for hjelpes kor trøytte me var...

-Mari

lørdag 16. februar 2008

Ut på eventyr

No er det snakk om minuttar før eg akslar sekken og spring til bussen (ja, eg reknar med å springa), for å legga ut på eventyr. Midt på dagen møter eg dei andre olivenplantarane i Oslo, før me flyg vidare til Amsterdam, Tel Aviv og til slutt endar opp i Palestina.
Eg ser fram til både å treffa dei andre og oppleva svært mykje denne veka - føl med på fotsetjinga av reisa her!

-Mari

fredag 15. februar 2008

Anna - "Marias assistent"

det är jag det, desutom svensk.

Jag är en ungdomspraktikant från KFUK-KFUM Sverige som sedan 4,5 månad arbetar tillsammans med Maria på JAI-kontoret i Beit Sahour. Efter några veckor med lite språkproblem så förstår vi nu varandra bra... men jag upptäckte så sent som förra veckan att det inte är riktigt lika enkelt att göra mig förstådd på svenska till alla människor från Norge. Så om ni inte förstår vad jag säger under veckan så fråga mig! Jag kommer fråga er.

Jag är 26 år och ska när jag kommer tillbaka till Sverige senare i vår försöka avsluta mina universitetsstudier i milövetenskap. Bor i södra Sverige, Lund men kommer från ett litet, litet ställe mellan Oslo och Stockholm. Jag är scout(speidere...) inom KFUK-KFUM i Sverige.

Det ska bli jättekul att få träffa er och visa en del av vardagen här i Palestina. Och jag hoppas att ni ser framemot det lika mycket som jag.

Ha en trevlig resa, vi ses på söndag!

torsdag 14. februar 2008

Kretssekretærens presentasjon


Jeg ble utfordra av Global v/ Ellen til å reise sammen med 3 ungdommer til Palestina (dumt du ble syk, Andreas, men god bedring - vi tenker på deg og ber for deg - og du for oss håper jeg!). Jeg følte meg stolt og ydmyk samtidig, og jeg tok utfordringen. Nå er det i overimorgen vi reiser....... Jeg gleder meg veldig!
Dagene som kretssekretær i Trøndelag krets går med til å administrere og lede barne og ungdomsarbeidet i kretsen. Det liker jeg godt.
Men nå skal jeg få være med på noe der jeg er overlatt til andres kunnskap og kompetanse for å gjøre jobben (les: Maria). Selv om jeg skal være den voksne på turen blir dette like nytt, spennende og utfordrende for meg, som de andre som skal være med.
Nå er jeg litt tom i hodet før avreisen. Jeg har (slik alle voksne sier) så mange ting jeg må få gjort før vi reiser....
Følg med på bloggen folkens - vi oppdaterer så fort vi kan!

onsdag 13. februar 2008

Palestinafarar in spe

Etter TT på Gjøvik i sommar kom eg heim med hovne bein, stive skuldre og augo som sandpapir. I tillegg hadde eg ei god kjensle av å ha utretta noko, og opplevd at det ungdom set seg føre kan dei klara. Ungdommane på TT samla inn nesten 1500 oliventre til Oliventrekampanjen, Keep Hope Alive, og eg hadde fått vera med på det!

Snart fer eg til Palestina, og får vera med på nye ting. I ICY i Bergen (ICY er ungdomsnettverket til KFUK-KFUM Global) jobba me med Palestina og Oliventrekampanjen heile skuleåret 2006/07 - me arrangerte Palestinakveld, me samla inn peng på Vinterfestivalen i Bjørgvin, og me reiste på TT for å vera med på innsamlinga der i tillegg til å ha Global-telt. Det er derfor svært spanande å få vera med på å planta oliventre, sjå korleis kampanjen verkar og sjå og høyra på nært hald korleis stoda i Palestina er. Det kjennest som ei sluttføring for min del, på same tid som eg veit at dette kjem til å skapa eit nytt og enno sterkare engasjement i meg.

Ja, meg ja. Kven er eg? Eg er Mari, 22 år frå Lærdal i Sogn. Lærdal har ein tendens til å gjera folk både heimakjære og eventyrlystne. Etter eit år på eventyr med TenSing Norway i 04/05, omplasserte eg meg derfor til Bergen, passeleg langt ute i verda og passeleg nær heime. Her studerar eg språk og informasjon på universitetet på tredje året, og brukar kveldane mine på dans og ICY, og helgane på anna arbeid innan KM (vel, ikkje alle, men nokre vert det...) I tillegg til at eg sjølvsagt er engasjert i Fjordane (snart Sogn og Fjordane) krins, har det internasjonale engasjementet mitt har auka dei siste åra, etterkvart som det på ulike måtar (f.eks gjennom TSN, LiV 3 til Kenya og ICY) har gått opp for meg kor lita verda eigentleg er, og kor mykje fælt som finst i ho, på same tid som så mykje godt vert gjort. Det er viktig at me kan læra om begge deler, for sjølv å gjera det som er godt. Og det er viktig at me ser menneska bak nyhenda - det håpar eg eg får gjort i Palestina!

Eg avsluttar mitt fyrste innlegg med ei linje frå diktet "Glea" av sambygdingen min Kari Bakke: "So pass stærk lyt'n væra, at'n tåre løfta glea so eit jøs hær i vær'n. Dæ va te de ho va teinkt, sa'n"

-Mari
(bilete: påbegynte olivenlundar på TT)

tirsdag 12. februar 2008

Fra en forventningsfull olivenplanter...

Mitt navn er Ingvild, og jeg bor i vestlandsbyen Haugesund. Jeg er 18 og går mitt siste år på musikklinja ved Skeisvang videregående skole. Der spiller jeg piano, og trives godt! På fritiden min spiller jeg også fiolin, og er generelt glad i musikk! Hver onsdag er jeg på øvelse med tensing-koret Keystone Singers, hvor jeg er styreleder. Ellers er jeg glad i å drive på med forskjellig håndarbeid, alt fra sying og strikking til scrapbooking. Så er jeg også den heldige matmor til verdens søteste kanin:)

I sommer var vi en gjeng fra Keystone på TT, og noen måneder senere fikk jeg en telefon fra KFUK-KFUM Global om at jeg var trukket ut til å få være med å plante trærne vi hadde vært med å samle inn penger til! Så her sitter jeg i Haugesund, og om bare noen dager er jeg på vei til Palestina. Det er ganske rart å tenke på...Men jeg gleder meg til å reise! Og er jo selvfølgelig også veldig spent. I det siste har jeg lest en del om Palestina og situasjonen der, og jeg er spent på å se hvordan det ser ut "i virkeligheten", og ikke bare på papir.

Jeg gleder meg til å treffe de andre olivenplanterne! Dette skal bli spennende!


Ingvild

Ahlan wa sahlan fi filistin!

Velkommen til Palestina, dette vakre, men konfliktfylte stedet som har vært mitt hjem i over 5 måneder. Jeg jobber som frivillig på Shepherdsfield YMCA i Betlehemsområdene gjennom KFUK-KFUM Globals utvekslingsprogram goCY. Jeg har gjennom dette programmet fått en unik mulighet til å se KMs globale arbeid med egne øyne, fått et ordentlig innblikk i hvordan livet er i Palestina og fått mange venner for livet. Jeg trives faktisk så godt at jeg ikke helt vet om jeg vil dra hjem igjen :-) Jeg anbefaler alle som har mulighet og lyst til å søke på goCY, for en gyldnere sjanse til å oppleve verden er det sjeldent man får!

Jeg er 22 år og er fra Røa i Oslo. Jeg har en bachelorgrad i Midtøstenkunnskap fra Universitetet i Bergen, så man kan trygt si jeg befinner meg på rett plass! Jeg er definitivt et språkmenneske, er veldig glad i å reise, møte nye mennesker og å oppleve nye kulturer. Musikk og film ligger mitt hjerte nær, jeg liker å bake og med fare for at dette høres ut som en kontaktannonse, jeg liker å gå tur i skog og mark! Jeg er naturligvis mer enn gjennomsnittet opptatt av Palestina og konflikten her, mer om hva jeg har gjort siden jeg kom kan dere lese på bloggen min. Legg gjerne igjen en kommentar!

Jeg gleder meg veldig til å få besøk av engasjerte KMere! Det jeg ser aller mest frem til er å få vist situasjonen her, for det er virkelig stor forskjell på det å lese om noe og å faktisk se det med egne øyne. Media har en tendens til å male et svart/hvitt-bilde av forholdene her i områdene, jeg ønsker å få med alle nyansene, positive som negative.

Sånn på tampen vil jeg si at jeg ble veldig lei meg da jeg hørte at Andreas ikke kunne være med pga sykdom. Andreas, du vil bli savnet! Riktig god bedring!

Da gjenstår det bare å ønske planterne lykke til med pakking og god reise! Dette skal bli en tur dere sent vil glemme!

Store klemmer fra Maria

Velkommen til Olivenplanternes blogg!

TT på Gjøvik sommeren 2007. Nesten to tusen ungdommer samler inn penger til 1500 palestinske oliventrær.

Om nøyaktig 5 dager kommer en gjeng tapre olivenplantere fra Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global til Palestina for å plante oliventrær og for å bli kjent med forholdene som Palestina KFUK og Øst Jerusalem KFUM jobber under. Vi kommer til å ha et spennende og intensivt program, og tanken er at dere skal få muligheten til å være med oss på reisen gjennom denne bloggen.

Hold dere oppdatert og hold håpet i live!

Med vennlig hilsen Maria og Anna, stolte olivenplantere

P.S. For mer om Oliventrekampanjen, se her.

Tilbakeblikk: Gult lag vinner

Yazan feirer seieren på TT 07.
Gult lag vinner innsamlingskonkurransen- og palestinerne får 1500 nye oliventrær.

Vanvittig innsats under Globalløpet.



Utviklingsminister Erik Solheim besøker TT og viser hvordan en planter oliventrær









Deltakere fra Haugaland, Agder og Rogaland har tjent mest per hode og får muligheten til å bli trukket ut som deltakere på plantetur.

En deltaker fra Barbu ungdomsklubb og en fra Keystone singers i Haugesund trekkes ut som vinnere. Sammen med dem reiser en av de frivillige fra ICY Bergen og kretssekretær i Trøndelag krets.

Foto: Henrik Dvergsdal, Ane Aadland og Jon Ragne Bolstad